Pause i paradis?

Man vet liksom aldri helt hvor man skal ende opp. Jeg har ofte sagt at jeg skulle ønske jeg kunne se bittelitt inn i fremtiden- bare nok til å faktisk kunne se at livet mitt løser seg- en dag.

Midt oppe i all usikkerheten fikk jeg plutselig panikk og full krise, og måtte bare fremprovosere en reaksjon fra usikkerheten selv....lurt?? Neh- trokke det.

You never really know where you'll end uo. i've ofte. Said I wish I could see just a little piece of the future- just enough to actually see that my life will be sorted out- someday. In the middle of all the insecurity, I all of a sudden felt panicked and in a crisis, and had to provoke a reaction out of the insecurity himself...smart?? Nope- don't think so.

For å være ærlig så tror jeg på en slags sjebne, og at det er en mening med alt som skjer...at når så mange tilfeldigheter dette siste året har fått meg hit- har fått han hit- så skal det vel ikke enda med at jeg, enda en gang, kun sitter igjen med en lærepenge??

To be honest I think of it as some kind of destiny, and that everything happens for a reason...that when all these coinsidences this past year got me here- got him here- it's not supposed to end with me, once again, being left with learning yet another lesson??

Så nuh er det karantene- bruke alt man har av tid på bra folk og opplevelser, så jeg kan skyve vekk det faktum at jeg har fysisk vondt av savnet. Nå er det på tide jeg gir han mulighet til å føle på det samme.

So now I've put myself in a quarantene- using all my time on every good person and experience in sight, to be able to push away the fact that I feel physically ill from missing him. It's about time I give him the opportunity to feel the same.

Spørsmålet er bare om han er kapabel til å tenke sånn- jeg er livredd for at jeg gjør det enda enklere for han å glemme meg... Men på den annen side, om det funker for andre- så er det vel kanskje bare at jeg aldri har fått til å være utilgjengelig!?

The only question is if he is capable of the same mindset as me- I'm terrified to make it easier for him to forget me... On the other side- maybe it's just me that has never been able to act out of reach!?

Happy thoughts! Keep it up!