I mitt hode så skal jo dette være klinkende lett- enten så vil man, eller så vil man ikke- og om man vil, ja da prøver man! Ikke sant?
Et eller annet sted mistet nok jeg oversikten over hva alle andre fant ut om denne tilstanden- og ikke vet jeg, men noe misset jeg.
Who made all these rules??
In my head, this should be really easy- either you want to, or you don't- and if you do, then you try! Right?
Somewhere, I think I lost the overview of what everyone else fugured out about this state- I don't really know, but I missed something.
Når man har klart seg bra en liten stund, funnet ut at dette er et spill, og man er en del av det enten man vil eller ikke, så er det tungt å innse at eeeen liten påminnelse om hva som foregår får en til å sitte der med bankende hjerte, svette hender, tårer pressende bak øyelokkene og en stor trang til å grave seg ned alene...og helt til slutt- være millimeteren fra (eller noen ganger millimeteren over) å sende den meldingen som man IKKE SKULLE! Dette var my time to shine, min eneste mulighet til å prøve å åpne øynene hans ved å være minimaaalt tilgjengelig!
When you have been able to keep it up for a while, figured out that it's all a game, and that you're a part of it either you want to or not, it's hard to realize that oooone tiiiny reminder of what's going on leaves you right there with a beating heart, swetty palms, tears pressing behind your eyelids, and a big intuision to just sink to the ground by yourself...and finally, being TO close to (or worse, crossing the line to) send that text you was NOT supposed to! This was my time to shine, my only chance to try to open his eyes by not being so damn available!
Spesielt i kveld er jeg nær en minikrise, og jeg trenger distraksjon for å for første gang prøve å lede i dette gamet...men hva hjelper??
Expecially tonight I feel close to yet another tiny crisis, and I need a distraction to, for the first time, try to be ahead in this game...but what would help me?
Help me think...
X
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar