Back to basics

Åh så deilig det er når ting føles hakket bedre- selv om det er lite:)

Uka jeg satt som deadline for meg selv helt sånn uoffisielt startet med et stooort freakout hvor jeg bare kjente på hele kroppen at jeg ikke taklet presset- det var som om jeg visste at jeg skulle miste han.

Oh how good it is when stuff feels slightly better- even if it's not that much:)

The week I'd set as a unofficial deadline to myself started with a massive freakout where I good just feel in my entire body that I couldn't handle the pressure- it was like I convinced myself I was gonna lose him.

Med to dager igjen av uka så kan jeg hvertfall si at jeg er superglad over at jeg fikk mine etterlengtede meldinger fra han, og jeg har per dette sekund ikke det siste ordet i vår meldingslogg.

With two days of this week left to go, at least I can tell I'm superhappy I got my long longing texts from him, and by this minute I'm not the last person in writing in our conversation.

Man skulle tro jeg var 15 år!! Men guri- i sånne her situasjoner blir man visst aldri eldre...13 år etter er jeg fortsatt surrete forelska! Jeg er bare helt sykt glad i han her!!

You would think I'm 15 years old!! But man- in this situations I guess you never get older...13 years later I'm still buzzingly in love! I just care about him so damn much!!

Likevel- med to dager igjen, er jeg i et stort spørsmålstegn. Hvor mye kan jeg presse han til å si hva han vil!?! Hæh?!

Still- with two days left to go, I'm one huge questionmarl. How much can I push him right now to tell me what he wants!?! How?!

Det høres kanskje ut som om jeg er håpløst naiv, men i dette tilfellet så ligger det en del omstendigheter som dere ikke vet om enda...og for å si det enkelt- så er det et spørsmål om ALT eller ingenting i en verden hvor dating ikke er et alternativ og det friker ut både han og meg. Mest han!

I realize it may seem that I'm hopelessly naiv in all this, but in this case it's so much more to the situation than you know...and to set it straight- it's really a question about ALL or nothing in a world where dating is not an option, and we are both freaking out. Mostly him!

Last of 27...

Så er de her- mine siste dager som 27...

Krysser fingrene for 28!

Then here they are- my last days being 27... Fingers crossed for 28!

Will he say anything? This week is though cause in my head my birthday is his deadline...

Inside..

Det er noe med at når man sitter å føler seg forholdsvis hjelpesløs og rådeløs over lengre tid, så vil ikke kroppen hjelpe til med å holde deg oppe...og man blir kanskje den personen i ditt eget liv som alltid har bekymringer.

It's something about the feeling og hopelessness in a longer amount of time that makes your body unwilling to keep yourself standing...and all of a sudden you become the one person in your own life that constantly worries.

DET var da virkelig ikke sånn det skulle bli! Tenk så mye bedre det er med humor, energi, glede og entusiasme?!

THAT was not at all how it was supposed to be! Think about how much better everything is with humour, energy, happiness and enthusiasm?!

Hver dag nå føler jeg er til for å finne seg selv, og det er litt sånn at man ikke kommer langt uten å finne løsninger på det som plager deg- og er folk sånn som meg så er det fryktelig vanskelig å distrahere seg med andre ting når det er sånn.

Every day now I feel like I get a chamce to find myself, and it's definately like you can't get far without finding solutions to whatever is bothering you- and if anyone's like me, it's awefully hard to distract yourself doing other stuff when you're in a situation.

Jeg er alltid den som kjemper. Kanskje fordi jeg er såpass sikker på min egen magefølelse at jeg ikke KAN gi opp.

Derfor, i mitt hode, sånn det er nå så må jeg bare legge planer for det optimale- for at det utroligste, det jeg aller helst vil, skal bli akkurat sånn.

I'm always the fighter. Maybe because I'm so certain in my own gut feeling that I'm incapable of giving up.

Therefore, in my head, in this situation I have to make plans for perfection- for the optimal, what I want THE MOST, will be exactly that.

I mitt tilfelle vil det si å stille seg selv spørsmål, og svare på de:

Hvordan kan jeg sette meg i en posisjon som gjør at vi kan date som normale mennesker en stund?

Hvordan kan jeg få til å snakke med han om at det finnes løsninger som er mildere enn hva han kan takle?

In my case this means asking yourself questions, and answer them:

How can I put myself in a situation that makes us able to date like normal people?

How can I talk to him about solutions that might be lighter and easier for him to handle?

Hvordan kan jeg tjene litt penger når jeg reiser rundt?

Hvordan skal jeg bli skikkelig glad igjen? Sånn som jeg pleide å være?

Hvordan kan jeg få det livet jeg mer enn noe annet trenger for å ha det bra?

How can I make money travelling?

What can I do to be really happy again?

Like I used to be?

How can I get the life I need more than anything to feel great?

Livets store spørsmål kan som regel kun besvares tilfredsstillende nok, av deg selv. TENK!

Lifes big questions can actually in most situations only be answered satisfactory enough, by yourself. THINK!

Too close

All I want is call...I don't know how much longer I can take it! It's probably hopeless, but I miss him- I really do!

Sorry about today being such a hard day, but I can't help it....hope he's miserable too!

Why can't everything wirk out without me just playing the game...it doesn't make sence! 

Finding daylight.

I dag har vært en merkelig dag- fra å våkne til en bitteliten opptur i form av et upersonlig nudge fra "the one", til å kjenne at man nyter solen kombinert med kulden, til å føle at man gjør nytte for seg på jobb....til å føle at det er meningsløst, til å kjenne at hjertet jobber hardt med å komme seg på høyde med fornuften, til at det triller tårer på vei hjem.

Today has been a weird day- from waking up this morning to a tiny uplift in the shape of an inpersonal nudge from "the one", to feel that I'm enjoying the sunshine combined with the dry cold air, to feel that I'm useful at work....to feel that nothing has any meaning, to feel my heart working hystericallly to get in mine with common sense, to tears falling on my way home.

Ikke at jeg har vært så sykt stabil tidligere, men nå tar det bare alt av energi. Jeg er så glad i han! Og det gjør så vondt å skulle prøve å forestille seg et liv uten han- for jeg er nødt til det. Jeg er nødt til å ha en plan B.

Not that I've been insanely stabil before, though now it just takes over all my energi. I care so damn much! And it hurts so much to try to imagine a life without him- because I have to. I have to have a plan B.

Gudene skal vite at jeg prøver. Hardt.

Lord knows I'm trying. Hard.

The friend of hearts<3

Fy fader så gira man blir noen ganger!! Så nydelige folk rundt seg er jeg heldig som har...du vet når du kan snu om en sliten dag til å føles som en ny morgen kun ved hjelp av litt samstemt energi- DA er man heldig!

Oh man how excited you can get sometimes!! I'm lucky to have such beautiful people around me...like, when you're able to turn a worn out day into a new morning just by experiencing some agreeable energy- THEN you're lucky!

Jeg vil bruke dagen i dag på å takke den dama her- for at jeg har henne med meg og at hun forstår når man trenger en boost. Det handler om å være heeelt på merke og plukke opp de små tingene som gir deg evnen til å lage et perspektiv på situasjonen! Til å komme med realistiske og oppfordrende kommentarer, og leve seg inn i tankene dine.

I want to spend today thanking this chick- that I have her around and that she understands when a boost is needed.

It's all about being aaaaall in the right spot and pick up the small things that gives you the ability to make a real perpective on the situation! To get to realistic and encouraging comments, and live your thoughts with you.

Dette kaller jeg en hjertevenn- og jeg oppfordrer deg til å legge merke til hvem som er din!

Noen ganger trenger man bare en som vet hvordan du tenker før du har innsett det selv.

This is what I call a friend of hearts- and I encourage you to notice yours!

Sometimes you just need someone who knows how you think before you even realized it yourself.

Takk!!

Thank you!!

Moments

There are moments everywhere, all the time and all inside. It doesn't matter what you do, where you did it or who you did it to- all that matters are the feelings felt, noone can forget a feeling!

I just care so much I can't help myself...I learned that in a movie I saw yesterday- it's like I'm stuck with how we borh felt when we were together, and I can't help but being scared you will forget. Promise me you won't.

<a href="http://blogglisten.no/blogg/sosupereasy.blogspot.com/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a> <img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=738" />

<a href="http://blogglisten.no/blogg/sosupereasy.blogspot.com/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a> <img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=738" />

Listen on soundcloud!

https://soundcloud.com/user811441194/ofheartandsoul

The beatiful words of Eve- it deserved to be sung, and I'm so grateful for the opportunity to make a melody and sing! :)

Keep yourself busy!

Dagene går- og i en hel uke har jeg klart å være frøken "spiller spilleren" hard- to- get....er jeg det når det kommer til han?! Nope- men nå er det tia for at han og kjenner litt på savn...hvis det i det hele tatt fungerer.

Days fly by- and for one whole week I've managed to be miss "plays the player" hard- to- get....am I though, when it comes to him?! Nope- but it's about time he gets to know how it feels to miss someone....if it works at all.

Oh- yes, nå skal det rulle og gå...og alt skal være- akkurat det- SUPERENKELT! Livet skal ikke være bygget opp av byggeklosser som ikke passer sammen, de vil passe- om man bare tenker litt nytt.

Oh- yes, I'm rollin' noe...and everything will be- just that- SUPEREASY!

Life should not be built out of bricks that doesn't match, they will fit- if you just think outside the box.

En ting er sikkert- og har jeg bekreftet etter en helg med mine nydelige venner- det er ikke fasaden, det er de små følelsene som gir deg liv. Så gi fader ikke opp! Og jeg tror- at det er håp...alltid.

One thing is for certain- and this weekend I had it confirmed by my gorgeous friends- it's not the fasade, it's the small feelings that brings you to life. So damn it, don't give up! And I believe- that there's hope...always.

I'm here

I'm scared

Scared to be a nag

Scared you'll raise the red flag

If I ever come too close

I'm scared

Scared you'll just forget

And don't have the right regrets

If I stop to get close

I'm scared

Scared you'll let me know

That you're ready to let me go

If I pull you too close

I'm scared

Scared you've found a distraction

With every right attraction

And won't ever again hold me close

I try

I try to believe you're scared too

And that you are thinking about me and you

Every minute of every day

Cause I have to believe...

Just smashed a fly..

Enda et kapittel i dagboken- Idet denne dagen nærmer seg slutt er det blitt vår i luften. Solen har strømmet fra blå himmel, fuglene har kvitret, og det har vært såpass kaldt at alt ute har vært tørt og friskt...

Another chapter in my diary- As today ends spring is in the air. The sun has been shining through blue skies, the birds have sung, and it has been just cold enough to keep outside dry and fresh...

Man skulle tro at dagen i dag ikke kunne bli bedre- og at fluen jeg nettop knuste idet den fløy forbi inne på soverommet ikke kunne minne om annet enn sommer og sol-

You would believe that today couldn't get any better- that the fly I just smashed when it flew by inside my bedroom couldn't be anything but a reminder of summer and sunshine-

Men jeg vet ikke. Det aller verste er at livets små ting igjen har vanskelig for å trenge igjennom og glede meg når den store tingen om mulig er blitt enda større.

But I don't know. The worst part is that again, the little things are having a tough time getting through to me and keep me happy when the big thing has become even bigger, if possible.

Det er som om jeg har fått en stå på vilje som trenger igjennom såpass mye at alle hint som peker i andre retningen ikke når frem!

It's like I've gotten a go-on will that keeps me so busy, every hint in the other direction can't get here!

Noen fortalte meg en gang at- tenk på at når du kan føle så mye sorg og fortvilelse, hvor mye lykke du også kan føle i en motsatt situasjon. INGEN kan bli like glad som deg!

Jeg savner den følelsen...

Someone once told me that- think about the fact that when you are able to feel this much sorrow and sadness, you are able to feel so much more happiness the other way around. NOONE can get as happy as you!

I really miss that feeling...

And if you still don't get it- you are the only one that have ever made me that happy! 

A little dark..

First of all- big thanks to Eve and her blog...

http://eveofnight.blogspot.no/2015/02/poem-inked-magic.html?m=1

...for letting me make a song out of her beautiful poem 'inked magic'- check it out on her site above!

Singing really helps me to get out all built up energy;)

So- to my second mondayblues..just how it is...

Hei hvor det svinger....

Helgen kom plutselig, og ting var på vei opp- trodde jeg.

Helt til jeg gjorde det....igjen! Nå vet jeg ikke hvor jeg skal lete etter håp- og jeg kjenner at jeg er sint, på han, for første gang- for at han kan gjøre dette!

Hey how the wheel turns...

The weekend got here, all of a sudden, and things were headed uphill- so I thought.

Until I did it....again! Now I don't know where to search for hope- and I can feel I'm getting angry, at him, for the first time- for the way he does this!

En stor tilfeldighet gjorde at jeg møtte den som endret hele livet mitt, og han bare fortsatte å overraske.

Jeg vet bare ikke om jeg tørr å tro at han kan gjøre det igjen. Det gjør for vondt- akkurat nå.

A huge coincidence made me meet the guy that changed my life, and he just kept on surprising me. I just don't know if I dare to think that he can do it again. It hurts too much- right now.

Jeg trodde virkelig at det var blitt min tur- hvordan kunne det ikke det?

I really thought it was finally my turn- how could it not be?

Mindre stress?!

Det er mye jeg skulle gjort for å kreere mindre stress i min hverdag- som grunnen for at jeg valgte navnet sosupereasy...å innse at man ikke trenger alt mulig! Og hvor vanskelig kan det være å glede seg over de små tingene??

It's a lot of stuff I should do to create less stressful days- like the reason I chose the name 'sosupereasy'...to realize that I don't need much! And how hard could it be to feel happy about the little things in life??

Dritlett! Joda, hvis man omgir seg med de omstendighetene man ønsker i livet- så blir alt lett. Dritlett. Det er rett og slett ikke noe annet som betyr like mye! Det som er greia er å finne veien til omstendighetene,..noe jeg egentlig føler jeg har funnet- det er bare sykt mange omveier...og man er ikke hundre prosent sikker på om man rekker frem.

Supereasy! Yes, if you surround yourself with the circumstances you want in lige- everything gets easy. Supereasy. Basically, nothing else matters! The thing is to find the way to these circumstances...something I really feel like I've found- it's just a lot of reroutes...and I'm not a hundred precent sure I'll make it there.

Derfor blir det stress. Det blir vanskelig. Det føles utrygt. Og de små tingene betyr ikkeno...ikke før omveiene er utredet.

That's why it's stressful. It gets hard. It feels unsafe. And the little things don't matter...not until the reroutes have been sorted.

Sånn ser det ut i hodet mitt nå. Og sånn føles det. Det finnes ingen distraksjon før jeg vet hvor omveiene går.

This is what my head looks like right now. And this is how it feels. Distractions doesn't exist to me until I know where the reroutes end up.

Hvordan kan vi vite? How?

Når man prøver å holde ting litt på avstand kan man være sikker på at de dukker opp overalt. OVERALT!

I form av små hint i enhver tv-serie, reklame, samtale, så kan man banne på at høyere makter ikke vil la deg glemme.

For min del håper jeg det er skjebnens måte å fortelle meg at det fortsatt er håp...

When you try to keep stuff at a distance you can be sure they pop up everywhere. EVERYWHERE!

In the shape of tiny hints in every tv-series, commercial, conversation, you can curse on the fact that higher powers won't let you forget.

As far as my situation goes, I hope it's faith's way of telling me hope is still there...

Jeg prøvde i stad i tenke over hva som er så innmari annerledes denne gangen- mot andre ganger jeg har vært håpløst knust over en eller annen idiot som ikke vet hvordan man oppfører seg...og alltid har det vært små ting som har irritert meg, og store ting som burde advart meg, men denne gangen finner jeg ikke de små tingene- ikke på samme nivå.

Og denne gangen har jeg tidligere alltid blitt overrasket...håper bare at jeg får hjelp til å spille kortene mine riktig- for denne er en jeg ikke har lyst til å måtte glemme.

I tried before to figure out what makes it so unbelieveably different this time- againt every other time I've been hopelessly devodtated by some idiot without manners...and it's always been small stuff there to annoy me, and big things that should have warned me, but this time I can't find the small things- at least not even close to the same level as before.

And this time around he's always surprised me...just hope I get some help to play my cards right- because this one, he's not one I wanna have to forget.

<a href="http://www.bloglovin.com/blog/13728633/?claim=zzqpka4v7e4">Follow my blog with Bloglovin</a>

<a href="http://www.bloglovin.com/blog/13728633/?claim=zzqpka4v7e4">Follow my blog with Bloglovin</a>

Babysteps...

Dagen har føltes som en berg og dalbane som alltid- et tog av følelser som bare kommer veltende på, helt til jeg sitter igjen- det blir mørkt, stille, og jeg har rom til å falle skikkelig dypt ned....men i dag ble det en bitteliten opptur! Bitteliten!

Today has felt like a rollercoaster as always- a train filled with feelings that just keeps coming, until I'm left alone- it gets dark, quiet, and I've got the space to fall down really deep...but today turned put to end in a tinytiny upphill! Tiny!

Først har jeg endelig startet første steg mot et fleksibelt liv, og fått meg et lite sideprosjekt som jeg skal teste ut! 

Og etter noen timer stuck i problemene til Modern Family, fikk jeg et pling. Meldingen var fra han- ikke om noe dypt og viktig, men likevel- en link til noe gøy han ikke hadde trengt å kommentere til meg...ergo BITTELITEN seier!:)

First of all, today I've finally started to walk my first step towards a flexible life, and I got myself a little sideproject for testing!

And- after a few hours stuck inside the problems of Modern Family, I got a pling.

The text was from him- nothing deep, sincere or important, but still- a link for something funny he didn't need to comment to me about....so, tinyTINY victory!:)

Innser nå at dette er det første smilefjeset som har klart å klatre inn hit...

Anyways- det var egentlig alt- men jeg skal nyte de små seierne- jeg MÅ det!

Just realized that this is the first smileyface that ever made this site...

Anyways- that was really it- but I'm going to enjoy the small victories- I HAVE TO!

Good night people- there's light and I'm coming back!

Fading away

Merker at jeg er utmattet- når jeg ikke mimrer, så sover jeg, når jeg sover så drømmer jeg, og de få øyeblikkene jeg har som er helt tomme- da lurer jeg på hva han tenker på.

I'm feeling exhausted- when I'm not stuck in memories, I sleep, when I sleep, I dream, and the few stolen moments when everything else is empty- I'm wondering what's on his mind.

Jeg har allerede bestemt meg for at dette ikke skal bli et trist minne, eller begynnelsen på en dårlig slutt...derfor skal jeg bruke minuttene jeg har hvor jeg ikke kan unngå å tenke på han- til å huske alt som er bra, og alle gangene han motbeviste mine dårlige forventninger...

I've already decided this isn't going to become a bad memory, or the beginning of a bad ending...therefor I'm going to spend every minute when I can't help but think about him- to remember all the good stuff, and every time he proved my bad expectations wrong...

Som da han første gangen jeg møtte han spurte om jeg ville ha sjokolade etter 5 minutter- og jeg tenkte bare, what?! Soulmate much?

Like when I first met him he asked me five minutes in if I wanted chocolate- And I was all, what?! Soulmate much?

Som første gangen jeg hadde på meg kjole og alt han sa var WOW- you look beautiful!

Som første gangen vi danset på gatby party og han holdt rundt meg.

Like the forst time I wore a dress in front of him and all he said was WOW- you look beautiful!

Like the first time we danced at a gatsby party and he held me.

Som da han ville ta et bilde av oss å sende til bestemoren så hun ikke skulle bekymre seg over at han var alene.

Som første gangen vi kysset, og følelsen av å aldri ville slutte.

Som første gangen vi våknet opp sammen og aldri sov fra hverandre igjen.

Like the time he wanted to take our photo to send for his grandmother to make her not worry for him being alone.

Like the first time we kissed, and the feeling og never wanting to let go.

Like the first time we woke up together and never slept seperately again.

Som første gangen vi kjøpte is.

Som da vi satt i den ene øde bukta etter den andre og bare pratet- time etter time.

Som da du sendte melding til storskjermen på times square med navnet mitt.

Like the first time we bought icecream.

Like the times we spent in each deserted bay after another and just talked- for hours.

Like the time you sent a text for my name to make the big screen in times square.

Som da du sa at jeg burde bli.

Som da du sendte meg lipbalm med issmak fra vår favorittisbar så jeg ikke skulle glemme.

Som da du sa du ville høre meg synge mer.

Like the time you said I should stay.

Like the time you sent me lipbalm with icecream flavours from our favourite icecreamjoint to make me not forget.

Like when you said you wanted to hear me sing again.

Som da du spurte om jeg ville kommet å møtt deg hos familien din.

Som da du sa du hadde savnet å ha meg hos deg.

Like the time you asked if I would want to come meet you in your hometown with your family.

Like the time you told me you had missed having me close to you.

Som første gangen du kalte meg kjæreste foran vennene dine.

Som den gangen du sa halvparten av "jeg elsker deg" før du ble flau og latet som ingenting.

Like the first time you called me girlfriend in front of your friends.

Like the time you talked halfway through "I love you" before getting embarrassed and pretending nothing happened.

Som da du kalte meg "den vakre tingen" og ikke ville slippe meg.

Som da du kysset meg på nyttårsaften.

Som da du sa at vi kom til å sees igjen.

Like the time you called me "beautiful thing" and didn't want to let me go.

Like when you kissed me on new years eve.

Like the last time you said we would see each other again.

Alt er så fint, men likevel får det meg til å gråte. Jeg håper du husker alt du også... Skjebnen kan ikke ha tatt så feil.

Everything is so nice, but still it makes me cry. I hope you remember too...

Faith can't be that wrong.

Monday blues.

Natten til i dag var tung. Jeg våknet med en syk angst over at han nå har glemt meg. Har ikke klart å trøste meg selv med at han trenger roen og plutselig kommer til å savne meg, for hva vet jeg? Det er ikke akkurat det som pleier å skje.

Jeg har kjempet sykt for ikke å gi etter i dag, og jeg føler at jeg har så mye å si...

Det er nok som jeg har fryktet og vet- jeg er ikke laga for å holde kjeft!

Last night was tough. I woke up in an anxiety attach from another planet being sure that he has forgotten about me. Haven't been able to comfort myself with thoughts about him needing the silence to be able to miss me, cause what do I know? That is not exactly what usually happens. I've fought hard today not to fold, and I feel I have so much left to say... I suppose it is like I've feared known- I'm not made to keep quiet!

Jeg bare har spørsmål, og alle andre har spørsmål. Det har faktisk gått så langt at fordi jeg ikke orker å snakke og forklare noe mere om tilstanden til han og meg akkurat nå, så har jeg unngått de vennene jeg ikke har truffet enda etter jeg kom hjem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å holde meg i sjakk mye lenger- og nå triller bare tårene.

I'm left with only questions, and everyone else seem to have questions too. It has avtually gone so far that I've started to avoid my friends that don't already known the story and that I haven't meet since I've been back. I really don't know how to keep myself busy anymore- and now my tears are falling.

De siste ukene er kun blitt brukt til å finne løsninger på livet, til å prøve å tenke meg at jeg må ha en backup plan, og til å prøve å overbevise meg selv om at joda- den kan bli like bra! Det som gjenstår er å virkelig tro på alt, for det jeg egentlig innerst inne gjør, er å lage løsninger som gjør det enklere for meg å reise mer, ergo reise tilbake for å bli.

The last few weeks I've spent trying to find solutions for living my life, to try imagine myself having a backup plan, and to try to convince myself that yes- it can be just as good! What's left is to really believe in it, cause what I do, deep inside, is to make solutions to make it easier for me to travel more, like going back to stay.

Hvordan gjør man seg selv bittelitt økonomisk tiregnelig når man vil bort for å bo på en båt? Det er ikke akkurat som om at jeg kan ha en normal jobb- jeg må klare å finne noe freelance som gjør at jeg ikke er fullstendig avhengig av andre.

Det er vel igrunn ikke så mange som vet hva det vil si både for han og meg om jeg flytter, og jeg sliter med å få folk til å forstå, jeg sliter i tillegg med å prøve å få meg selv til å forstå. Er det noe bare jeg overser som får han til å tvile på oss? 

How do you make yourself a tiny bit economically called for when you want to go live on a boat? It's not exactly like I can have a normal job- I need to find something freelance to make me a tiny bit independant. Actually, I don't think people realize and understand what it means to him and me if I move, and I'm having trouble explaining, in addition to having trouble understanding myself. Is there something that I'm the only one missing that makes him doubt us?

Skulle bare ønske han visste hvor lite jeg tviler på at vi får det til, og hvor motivert jeg er til å få det til, hvor mye jeg jobber hver dag for å tilpasse meg, og hvor lite han egentlig bør bekymre seg for.

Den eneste forklaringen på hvordan jeg føler det nå er at han sitter å tenker på hvordan han eklest unngår en konfrontasjon...and it kills me.

I wish he knew how little I'm in doubt that we can make it, how much I work every day to adapt, and how little he really need to worry.

The only explenation to how I feel right noe is that he sots around trying to figure out how to avoid the confrontation... And it kills me.

Sorry for svakheten, men i dag klarer jeg bare ikke å holde tilbake.

I'm sorry about my weakness today, but right now I can't manage to hold back.

Days end...

...og det føles som en seier! Hver dag jeg får til å være stille.

...and it feels like a victory! Every single day I manage to keep quiet.

Akkurat- jeg våkner sånn, og jeg legger meg sånn-,bekymret, stresset, fortvilet, forelsket, reisesyk, redd og frustrert...alle følelser i en hærlig miks!

Exactly- I wake up like this, and I go to bed like this-, worried, stressed out, exhausted, in love, with travel sickness, scared and frustrated...every feeling is there in a lovely mixture!

Stiller meg selv spørsmålene han sikkert også stiller seg selv om meg: Vet hun egentlig hva hun gjør? Er hun egentlig klar? Helt ærlig: Ja. På tross av alle ustabile reaksjoner, så er jeg ikke i tvil om målet. 

...Selv om jeg står opp ustabil, og legger meg i samme sinn.

I keep asking myself the questions I bet he keep asking himself about me: Does she really know what she is doing? Is she really ready? Honestly: Yes. Despite of every unstable reaction, I'm never in doubt.

...Even though I wake up unstable, and go to bed in the same mind.

I will do this right. Make it simple.

Yet another night.

Dette her skulle jo ikke være noe problem! Holde litt avstand bare?!

Jeg sliter bigtime!!

Etter en natt med drømmer og våkne sekunder er det akkurat som om jeg er sikker på at jeg har mistet det- mistet livet mitt sånn det skulle bli- og jeg har bare lyst til å vite.

All this was not supposed to be a problem! Just to keep a little distance?! Im struggeling bigtime!!

After a night with dreams and seconds awake, it's just like I'm certain that I've lost everything- lost the life I was planning- and all I really want is knowing.

Jeg drømmer så mye at jeg blir sjalu- jeg?!! Har alltid ment at om man bruker energi på sjalusi så er det issues man trenger å fikse opp i. Noe som igjen får meg til å tenke at joda- issues, tror jeg har noen av de!

Det som gjør det vanskeligere er jo at han  er på andre siden av jorda med sol, varme, drinker og freshe folk, men jeg kun sitter her med savnet.

Jeg blir sint og irritabel da jeg ser at han gjør seg tilgjengelig for andre- akkurat når jeg skulle være den eneste han skulle tenke på! Hvordan kan han være så kald??

I'm dreaming so much at night that I feel jeallous- me?!! I've always had the opinion that you only spend energy on jeallousy when there's issues that need to be fixed. Something that makes me realize that yes- issues, I believe I have some of those!

What makes it even harder is that he is on the other side of the world with sunshine, heat and awesome people, while I'm sitting here missing it.

I get angry and irritable when I see him being available to everyone else- just when I should have been his top priority!

How can he act so cold??

Jeg merker at 3 dager inn i min såkalte karantene blir dette dagen som blir hardest! Aner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom- og en uke til virker som en umulig oppgave.

I can feel that being only 3 days into my so called quarantene, this day is going to be hard! I have no idea how I'll get through- and yet another weeks feels impossible.

Igjennom vanskelige valg og situasjoner får man råd. Råd fra alt av venner om hvordan man skal ha det bra og gjenopprette seg selv- ikke la seg knekke av andre, og fokusere på det som gjør en glad...forholdsvis enkelt. Men når hjertet har lyst til å være den som tar action- så er det vanskelig å la hodet slippe til.

For hos meg så har hjertet allerede sluppet alt jeg har i hendene og er på vei til andre siden av jorda.

Throughout hard choices and situations you get advice. Advice from all of your friends regarding how to be happy and resituate yourself- how to not let people pull you down, and focus on everything that makes you feel good...should be simple. But when your heart feels like being the one to take action- it's hard for the head to get admitted. To me, my heart has already let go of everything on it's way to the other side of the world.

Hvordan endte noen få opp med 90% av alle følelser? Hvor vanskelig skal det være å koble ut??

How did such a small group of people end up being the ones with 90% of all feelings? How hard should it be to think of other thing rather than what really keeps you busy??

Her om dagen fikk jeg rådet om å skrive alt ned. Rådet fikk jeg fra ei som sitter midt oppi en krise selv, eller korrektur- hun sitter i en krise. Jeg sitter bare i et hav av uvisshet.

Krisen hennes gav meg litt perspektiv, og rådet har jeg fulgt- men utveien fra mine tanker virker så mye lengre unna enn den noen gang har gjort. Om man bare kunne snakket sammen. Det burde vært så enkelt.

One of these days I got the advice to write everything down. I got the advice from someone in the middle of her own crisis, correction- she is in a crisis. I'm just stuck in the middle of uncertainty.

Her crisis gave me a bit of perspective, and I've followed her advice- but the exit for my thoughts seem so much further away than they've ever been. If we only could talk. It should be that simple.

<a href="http://blogglisten.no/blogg/sosupereasy.blogspot.com/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a><img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=738" />

<div id="7038389B-A2B6-4EAA-9938144975FCB233-0209DD0C-3EC1-421B-94BD187FBB667088"></div>

Gametime.

Hvem var det som lagde reglene tro??

I mitt hode så skal jo dette være klinkende lett- enten så vil man, eller så vil man ikke- og om man vil, ja da prøver man! Ikke sant?

Et eller annet sted mistet nok jeg oversikten over hva alle andre fant ut om denne tilstanden- og ikke vet jeg, men noe misset jeg.

Who made all these rules??

In my head, this should be really easy- either you want to, or you don't- and if you do, then you try! Right?

Somewhere, I think I lost the overview of what everyone else fugured out about this state- I don't really know, but I missed something.

Når man har klart seg bra en liten stund, funnet ut at dette er et spill, og man er en del av det enten man vil eller ikke, så er det tungt å innse at eeeen liten påminnelse om hva som foregår får en til å sitte der med bankende hjerte, svette hender, tårer pressende bak øyelokkene og en stor trang til å grave seg ned alene...og helt til slutt- være millimeteren fra (eller noen ganger millimeteren over) å sende den meldingen som man IKKE SKULLE! Dette var my time to shine, min eneste mulighet til å prøve å åpne øynene hans ved å være minimaaalt tilgjengelig!

When you have been able to keep it up for a while, figured out that it's all a game, and that you're a part of it either you want to or not, it's hard to realize that oooone tiiiny reminder of what's going on leaves you right there with a beating heart, swetty palms, tears pressing behind your eyelids, and a big intuision to just sink to the ground by yourself...and finally, being TO close to (or worse, crossing the line to) send that text you was NOT supposed to! This was my time to shine, my only chance to try to open his eyes by not being so damn available!

Spesielt i kveld er jeg nær en minikrise, og jeg trenger distraksjon for å for første gang prøve å lede i dette gamet...men hva hjelper??

Expecially tonight I feel close to yet another tiny crisis, and I need a distraction to, for the first time, try to be ahead in this game...but what would help me?

Help me think...

X

Pause i paradis?

Man vet liksom aldri helt hvor man skal ende opp. Jeg har ofte sagt at jeg skulle ønske jeg kunne se bittelitt inn i fremtiden- bare nok til å faktisk kunne se at livet mitt løser seg- en dag.

Midt oppe i all usikkerheten fikk jeg plutselig panikk og full krise, og måtte bare fremprovosere en reaksjon fra usikkerheten selv....lurt?? Neh- trokke det.

You never really know where you'll end uo. i've ofte. Said I wish I could see just a little piece of the future- just enough to actually see that my life will be sorted out- someday. In the middle of all the insecurity, I all of a sudden felt panicked and in a crisis, and had to provoke a reaction out of the insecurity himself...smart?? Nope- don't think so.

For å være ærlig så tror jeg på en slags sjebne, og at det er en mening med alt som skjer...at når så mange tilfeldigheter dette siste året har fått meg hit- har fått han hit- så skal det vel ikke enda med at jeg, enda en gang, kun sitter igjen med en lærepenge??

To be honest I think of it as some kind of destiny, and that everything happens for a reason...that when all these coinsidences this past year got me here- got him here- it's not supposed to end with me, once again, being left with learning yet another lesson??

Så nuh er det karantene- bruke alt man har av tid på bra folk og opplevelser, så jeg kan skyve vekk det faktum at jeg har fysisk vondt av savnet. Nå er det på tide jeg gir han mulighet til å føle på det samme.

So now I've put myself in a quarantene- using all my time on every good person and experience in sight, to be able to push away the fact that I feel physically ill from missing him. It's about time I give him the opportunity to feel the same.

Spørsmålet er bare om han er kapabel til å tenke sånn- jeg er livredd for at jeg gjør det enda enklere for han å glemme meg... Men på den annen side, om det funker for andre- så er det vel kanskje bare at jeg aldri har fått til å være utilgjengelig!?

The only question is if he is capable of the same mindset as me- I'm terrified to make it easier for him to forget me... On the other side- maybe it's just me that has never been able to act out of reach!?

Happy thoughts! Keep it up!

Første dagen i resten av mitt liv...

Jah- overskriften sier vel det meste om temaet!
Først- velkommen til mitt første innlegg...og lykke til med tankevirksomheten.

Yes- I guess the headline says it all!

First- welcome to my first post...and good luck with any thoughts ny posts may bring to you attention.

Jeg har funnet ut hva jeg vil med livet- endelig!
Ikke at jeg har hatt kun grusomme år bak meg, men en gang må det vel være min tur til å ha det litt bekymringsløst, at ikke alt jeg opplever er opplevelser jeg skal lære masse av, men at noen kun må ha blitt gitt til meg for at jeg skal ha det bra??

I finally found out what I want to do with my life!

Not that I've only lived through bad years in the past, but sometime it must be my turn for no conserns, and that everything I experience is not only for lessons to learn, but for me to just have it good??

Det siste året har jeg gått fra å være evig ulykkelig, til å møte verdens største og lykkeligste tilfeldighet, til å selge alle bekymringer, til og nå til slutt sitte igjen med all verdens muligheter.
Kan det ENDELIG være min tur til å få noen brikker på plass?

The past year I've gone from being forever miserable, to meet the worlds biggest and happiest coinsidence, to sell and get rid of all my conserns, to finally be left with a world of possibilities.

Could it FINALLY be my turn to get all my ducks in line?

Noen få ting har jeg innsett- jeg har funnet meg selv, og jeg er livredd for at jeg ikke skal kunne få lov til å bli der. Jeg bryr meg ikke om hva jeg eier eller hva andre eier, men jeg bryr meg derfor tusen ganger mer om menneskene rundt meg. Jeg har ikke lyst til å bruke alle midlene mine på kortsiktige gleder, men investere hele livet mitt i det jeg virkelig vil leve for.

A few things I've realized- I've found myself, and I'm terrified not to be allowed to stay there. I don't care about the stuff I own or stuff other people own, but due to this I care even more about everyone around me. I really don't want to spend all my assets on short tirm happineds, but rather invest my while life in what I really want to live for.

Det høres kanskje ganske så enkelt ut?
Jess- for meg er det superlett! Jeg vil bare snu meg rundt og løpe mot målet for livet mitt. Hvorfor vente? Jeg har jo funnet det ut?

It may sound simple? Yes- for me it's super easy! I just want to turn around and run for my goal in life. Why wait? I have already figured it out, haven't I?

Bare synd jeg er forelsket... akkurat nå er det det eneste som gjelder, det eneste det står på, og det eneste jeg respekterer av ytre innflytelse. Men i tillegg- så er det han som har fått meg hit, kun ved å være den han er. Jeg er livredd!

Too bd I'm in love...right now that's the only thing that matters to me, the only thing that is happening, and the only thing I respect as the outside influence. But in addition to this- He is the one who got me here, to where I am right now, just by being his amazing self. I'm terrified!