Monday blues.

Natten til i dag var tung. Jeg våknet med en syk angst over at han nå har glemt meg. Har ikke klart å trøste meg selv med at han trenger roen og plutselig kommer til å savne meg, for hva vet jeg? Det er ikke akkurat det som pleier å skje.

Jeg har kjempet sykt for ikke å gi etter i dag, og jeg føler at jeg har så mye å si...

Det er nok som jeg har fryktet og vet- jeg er ikke laga for å holde kjeft!

Last night was tough. I woke up in an anxiety attach from another planet being sure that he has forgotten about me. Haven't been able to comfort myself with thoughts about him needing the silence to be able to miss me, cause what do I know? That is not exactly what usually happens. I've fought hard today not to fold, and I feel I have so much left to say... I suppose it is like I've feared known- I'm not made to keep quiet!

Jeg bare har spørsmål, og alle andre har spørsmål. Det har faktisk gått så langt at fordi jeg ikke orker å snakke og forklare noe mere om tilstanden til han og meg akkurat nå, så har jeg unngått de vennene jeg ikke har truffet enda etter jeg kom hjem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å holde meg i sjakk mye lenger- og nå triller bare tårene.

I'm left with only questions, and everyone else seem to have questions too. It has avtually gone so far that I've started to avoid my friends that don't already known the story and that I haven't meet since I've been back. I really don't know how to keep myself busy anymore- and now my tears are falling.

De siste ukene er kun blitt brukt til å finne løsninger på livet, til å prøve å tenke meg at jeg må ha en backup plan, og til å prøve å overbevise meg selv om at joda- den kan bli like bra! Det som gjenstår er å virkelig tro på alt, for det jeg egentlig innerst inne gjør, er å lage løsninger som gjør det enklere for meg å reise mer, ergo reise tilbake for å bli.

The last few weeks I've spent trying to find solutions for living my life, to try imagine myself having a backup plan, and to try to convince myself that yes- it can be just as good! What's left is to really believe in it, cause what I do, deep inside, is to make solutions to make it easier for me to travel more, like going back to stay.

Hvordan gjør man seg selv bittelitt økonomisk tiregnelig når man vil bort for å bo på en båt? Det er ikke akkurat som om at jeg kan ha en normal jobb- jeg må klare å finne noe freelance som gjør at jeg ikke er fullstendig avhengig av andre.

Det er vel igrunn ikke så mange som vet hva det vil si både for han og meg om jeg flytter, og jeg sliter med å få folk til å forstå, jeg sliter i tillegg med å prøve å få meg selv til å forstå. Er det noe bare jeg overser som får han til å tvile på oss? 

How do you make yourself a tiny bit economically called for when you want to go live on a boat? It's not exactly like I can have a normal job- I need to find something freelance to make me a tiny bit independant. Actually, I don't think people realize and understand what it means to him and me if I move, and I'm having trouble explaining, in addition to having trouble understanding myself. Is there something that I'm the only one missing that makes him doubt us?

Skulle bare ønske han visste hvor lite jeg tviler på at vi får det til, og hvor motivert jeg er til å få det til, hvor mye jeg jobber hver dag for å tilpasse meg, og hvor lite han egentlig bør bekymre seg for.

Den eneste forklaringen på hvordan jeg føler det nå er at han sitter å tenker på hvordan han eklest unngår en konfrontasjon...and it kills me.

I wish he knew how little I'm in doubt that we can make it, how much I work every day to adapt, and how little he really need to worry.

The only explenation to how I feel right noe is that he sots around trying to figure out how to avoid the confrontation... And it kills me.

Sorry for svakheten, men i dag klarer jeg bare ikke å holde tilbake.

I'm sorry about my weakness today, but right now I can't manage to hold back.